HISTORIE

Kanskje ikke hele historien til OHIL,

- men i hvert fall noen historier om OHIL

Innlegg på OHIL’s 45-års jubileums fest

14. oktober 2005, - Mutter’n Kafe

Av Tore Andersen

Dette 45-års jubiléet er ikke bare et jubileum for stiftelsen av OHIL, men faktisk feirer vi i dag 45-års jubiléet for organisert idrett for funksjonshemmede i Norge.

Har selv vært med i 43 av disse organiserte årene, hvorav snart 35 i OHIL. – Kanskje ikke så rart at jeg er blitt glad i denne idretten og miljøene her, - og er stolt av å ha vært en del av dette egentlig helt fantastiske som skjedde utover på 60-tallet. Kanskje det er derfor at jeg av enkelte oppleves som en bremsekloss mot den utviklingen som nå er satt i gang via NFI.

Jeg er helt overbevist om at handicapidretten har vært utrolig viktig, - kanskje helt avgjørende, for den endringen som har skjedd i synet på mennesker med ulike funksjonshemminger de siste 40-50 årene, - og jeg tror fortsatt fullt og fast på at deltakelse i de miljøene som er skapt, - bl.a. innenfor denne idretten - , her vært, er og i framtiden vil være viktig for enkeltpersoners selvfølelse og evne til å mestre sin egen hverdag. – Det er etter mitt syn ikke noe motsetning mellom det og den integreringstanken som ellers har fått gjennomslag i vårt samfunn.

For det er alltid viktig å kjenne sin historie, - vite hva som er grunnlaget for det vi driver med i dag. – Og jeg håper jo at dere, - som jeg - , skal være stolte av å være medlemmer i dette laget og hva det har stått for i utviklingen av handicapidretten, - og være med på å holde de gode tradisjonene ved like også i framtiden.

For det er etter hvert en lang og innholdsrik historie, - og for ikke å ødelegge hele kvelden for dere, rekker jeg bare å komme innom noen få høydepunkter her i dag.

For å gå riktig langt tilbake, - her i Norge snakker vi om ”skisportens vugge” og hevder at den sto i Morgedal i Telemark

Skal vi snakke om Handicapidrettens ”vugge” – så sto den ved Stoke Mandeville Hospital, Aylesbury utenfor London. Der drev Sir Ludvig Guttman opptrening av krigsskadde etter 2. verdenskrig, og for å gjøre treningen mer lystbetont, satte han pasientene i gang med å prøve ut forskjellige idrettsgrener.

Etter hvert utviklet dette seg til internasjonale idrettsleker allerede på slutten av 50-tallet, - og så vidt jeg vet var det nordmenn med allerede før 1960.

Her i Oslo startet ”Varggubben” opp med svømmetrening for polioskadde en gang i siste halvdel av 50-tallet, og noe tilsvarende kom i gang i Trondheim

Stiftelsen av OHIL var et samarbeid mellom sentrale personer i ”Varggubben”, Norges Vanførelag, og i hvert fall en lege og en fysioterapeut, som jeg tror begge jobbet på Statens Attføringsinstitutt, - og vel på den måten hadde sett et behov for fysisk aktivitet for funksjonshemmede i organiserte former. – Jeg husker ikke hvem som ble den første formann, - men tror det var Arve Mangset eller Jan Molberg.

Og OHIL hadde ikke eksistert lenge før man ville fortelle hele idretts-Norge at også funksjonshemmede ungdommer ville drive idrett, og allerede i 1961, - bare 7 måneder etter at laget ble stiftet ble de første ”Oslo-lekene” arrangert.

Hele 148 deltakere kom allerede dette første året !! – 50 fra Sverige, 36 nordmenn utenfra Oslo, og 62 fra Oslo !!!

Stevnet hadde 4 grener : sittende volleyball, bueskyting, bordtennis og svømming.

I 1962 stilte Oslo kommune opp som medarrangør, og åpningen av Oslolekene foregikk i Oslo rådhus med ordfører Rolf Stranger til stede. – Og antall deltakere ?? – 268 !!! – Og nå var det også konkurranser i høyde og lengde for blinde som hadde kommet med i laget.

Det ble nye Oslo-leker i 1963, - igjen med åpning i Oslo Rådhus, og nå med 332 deltakere. – Og nå var det også kulestøt, 60-meter løp og 4-kamp for blinde som nye øvelser.

Men selve gromåret for Oslo-lekene vari 1964. – Åpning på Bislet ved statsminister Einar Gerhardsen, - Oslos ordfører var leder av arrangementskomitéen, - og det var hele 377 deltakere. – Ny øvelse igjen – vektløfting.

Som dere forstår, - det var ikke noe småtteri som ble satt i gang den septemberdagen i 1960, - og det var virkelig aktivitet. Lagets medlemstall vokste også raskt, og det var treningsmuligheter nesten hver kveld. – Og den gangen var det slik at alle var med på det meste av øvelser. Når jeg første gang så en medlemsliste, - i 1976 - , var det ca. 350 medlemmer i OHIL, - etter at vi hadde ryddet opp. – Og vi hadde 6 idretter på programmet : Bordtennis, bueskyting, sittende volleyball, svømming, ispigging, boccia, - og fra 1980 også barnegruppa. – Norges første i sitt slag.

Men snart skjedde det alvorlige ting innen handicapidretten, - og i den utviklingen sto OHIL svært sentralt.

Fra starten av var nemlig handicapidretten lagt inn under det som da het Norges Bedriftsidrettsforbund, og lå som et underutvalg der. Det var ikke alle som var helt fornøyd med behandlingen idretten vår fikk i dette forbundet, - og tanken om et eget forbund begynte å utvikle seg. I bresjen for dette gikk OHIL sammen med bl.a. Trondheim og Sarpsborg.

På årsmøtet i 1967 vedtok OHIL å melde seg ut av Bedriftsidrettsforbundet. Stemmetallene var 59 mot 13. - Hvorfor jeg nevner det spesielt, er at de 13 som stemte mot dannet grunnlaget for Oslo 67, et nytt lag som ble stiftet litt senere det året, og som vi i dag kjenner som Stor-Oslo Helsesportlag.

Jeg vet at noen går rundt og hevder at det er Stor-Oslo HSL som er det opprinnelige laget i Oslo, men det er altså helt feil !! - Oslo Helsesportlag fortsatte å eksistere, og Oslo 67 ble stiftet som nytt lag.

Konsekvensen av utmeldingen var at NBF svarte med å blokkere alle arrangement i regi av OHIL, og nekte OHIL’s medlemmer start i andre stevner i Norge. – Da var det ingen annen råd enn å søke til utlandet, og i ca. 4 år, - fram til vårt eget forbund ble stiftet i 1971, måtte lagets medlemmer oppsøke stevner i bl.a. Sverige, Danmark og Tyskland, - samt hos de lagene som også hadde meldt seg ut av Bedriftsidretts-forbundet.

I denne perioden oppsto bl.a. Kattegat Rundt, en bykamp mellom Oslo, Sarpsborg, Gøteborg, Malmø, København og Århus som pågikk med årlige (i starten to ganger i året) stevner fram til 1981. – Selv var jeg aktivt med her den siste omgangen, - 6 stevner over 6 år - , og opplevde på disse stevnene en lagånd og en vinnervilje som jeg aldri har vært med på noe annet sted. – Og så vant vi da den siste omgangen av bykampen med stor margin !!

Jeg kommer aldri til å glemme da vi hele troppen, med et stort, selvlaget norsk flagg (tegnet på et stort papirark) festet til Ewys stokk i spissen, under stor ståhei marsjerte inn i hallen i København foran en helt avgjørende volleyballkamper, - tok ”luven” helt fra de andre lagene, - og vant volleyballturneringen.

Jeg glemmer heller aldri da vi reiste hjem med danskebåten fra det samme stevnet, og stolte og glade over å ha vunnet den store pokalen hentet den opp i baren, fikk den fylt med champagne og ”litt til” og skålte for seieren. Hva som ellers skjedde den kvelden skal jeg forbigå i stillhet, - men dere forstår det kanskje når jeg forteller at ved frokosten dagen etter lød det plutselig et klemt i høytaleren på båten, og en damestemme sa : ”Stor sølvpokal gjenglemt i baren i går. – Kan hentes i informasjonen!!” – Vår daværende leder, - en mann på godt over 1,90, - var rimelig ”liten” da han snek seg forbi alle lagkameratene som hadde kjempet så hardt for å vinne den pokalen han hadde prestert å rote bort kvelden før !!

Kontakten med lag utenfor Norge ga lagets ledere og utøvere en masse inspirasjon og nye idéer, - trolig en av årsakene til at OHIL hele tiden har ligget langt framme i utviklingen av handicapidretten i Norge.

Boccia, - som vel er den mest utbredte idrettsgrenen for funksjonshemmede i dag, - ble innført til Norge av ildsjeler fra Oslo Handicapidrettslag. Den grenen ble ”fanget opp” gjennom deltakelse på stevner først og fremst i Sverige, og kanskje spesielt i Solnaspelen i Stockholm, og gradvis opp gjennom 70-tallet ble det flere og flere av de store stevnene som tok inn boccia på programmet.

Den store aktiviteten fortsatte opp gjennom 70-tallet, - og fra 1971 var vi altså organisert i et eget forbund, - Norges Handicapidrettsforbund, som som nettopp OHIL hadde vært en stor forkjemper for. Det gikk da også bare en periode før vårt første æresmedlem, - og kanskje hele handicapidrettens far - , Jan Molberg var president i dette forbundet. – Han ble etterfulgt av Rolf Jensen, - som riktignok da representerte Nedre Romerike - , men som startet sin handicapidrettskarriere i OHIL, og som den siste president i NHIF satt vårt nåværende æresmedlem, Sverre Bergenholdt. – Nesten bare OHILere som har styrt handicapidrettens utvikling i Norge altså. – Så får vi se hvordan det går nå som vi ikke har en hånd på rattet !!

Stiftelsen av NHIF var også årsaken til at navneendring på laget vårt. I 73 eller 74 vedtok årsmøtet å endre navnet fra Oslo Helseportlag til Oslo Handicapidrettslag, og jeg husker godt den STORE og opprivende diskusjonen vi hadde på det årsmøtet om det skulle være handicap med ”k” og to ”p’er”, - altså norsk stavemåte, - eller ”c” og en ”p”, - altså engelsk skrivemåte. Flertallet valgte tilslutt å legge seg på den stavemåten forbundet hadde valgt.

Og jeg kan ikke forlate 70-tallet uten å nevne det som både for meg og mange andre var årets høydepunkt, - JULEBORDET på Tøyen samfunnshus !! – Vi arrangerte det sammen med Unge Aktive og Handicaplaget Aktiv, - en heidundrende fest med skikkelige danseorkestre, hjemmelaget koldtbord under kyndig ledelse av Mentz Fredly, - og ca. 200 feststemte mennesker hver år !! – Det sier jo noe om aktiviteten vår, og om oppslutningen rundt laget.

Skal jeg også plukke noen høydepunkter fra de siste 25 årene, - så må naturligvis opprettelsen av barne- og ungdomsgruppa i februar 1980 være med. – Den har jo etter hvert blitt selve bærebjelken i laget vårt.

Vi samarbeidet med Sparebanken og Lions om innsamling av penger, og arrangerte t.o.m. to show i daværende Stovner Amfi, - et for barn og et for voksne - , som begge ble en dundrende fiasko !! – Det kom jo ikke folk !! – Men penger ble det, - donert av et firma i Groruddalen.

Jeg husker også hvor spente vi var foran et informasjonsmøte vi hadde invitert til i forkant av opprettelsen av barnegruppa (husker ikke hvor), - og gleden da vi satt der med over 60 frammøtte som var interessert i det tilbudet vi ville sette i gang. – Fantastisk moro.

I 1980 gjenoppsto også Oslo-lekene som 20-års jubileumsstevne for OHIL, og jeg mener å huske at vi hadde jubileumsfest på SAS-hotellet med Øystein Sunde og Jonas Fjeld som underholdt oss så jeg har vondt i lattermusklene enda, - og det var vel da Jan Molberg ble utnevnt til lagets første, - og meget fortjente - , æresmedlem.

Og for dem som synes at OHIL’s hjemmeside er en flott og viktig informasjonskanal til medlemmene, - og jeg er en av de største tilhengerne av denne siden - , så må jeg jo nevne at vi i 1982 faktisk hadde et egen medlemsblad i OHIL. – ”Går’e an” var det kreative navnet, og den ble produsert på stuebordet hjemme hos Ewy og meg. – Jeg skrev ferdig manus, og etter at ungene hadde langt seg en fredags kveld tok vi fram en flaske cognac, papir, saks, lim, letraset og alt som ellers trengtes den gangen, - og ved 3-4-tiden på morgenen var det gjort dype innhugg i cognacflasken, - og ”Går’e an” var klar for trykking. – Når det gjelder popularitet nevner jeg bare at rett etter første nummer var sendt ut, ringte Jane meg og sa at ”du må sende 2 eksemplarer” til oss, for vi bare slåss om hvem som skal lese det først !!”

Vi arrangerte Oslo-leker igjen i 1984, og i 1986, - og Oslo-lekene i 1986 er de vi teller inn som de første Juniorlekene, eller for å være mer presis, - det første stevnet vi hadde med egen juniorklasse. – Og så ble det altså Juniorleker fra og med 1987. – Fantastiske opplevelser, - i hvert fall for meg som har vært så heldig å få være med på alle de 20 som hittil er arrangert.

Høydepunktene her må jeg vel si var 10 års jubiléet i 1996, bl.a. med besøk av 10 ledere og utøvere fra de Palestinske selvstyreområdene, og så årets 20 års jubileum, - med båttur, rappelleringen ned Rådhusveggen, og mottakelsen i Rådhuset.

Da var vi på en måte i dette jubileumsåret tilbake der det startet med Oslo-lekene, som dere hørte hadde sine første åpninger nettopp i Oslo Rådhus med byens ordfører som vertskap. – For meg var det en riktig symbolsk opplevelse.

Det er utrolig mye mer som kunne ha vært sagt om dette fantastiske og unike idrettslaget, - både om det sportslige, - og om det sosiale, - men egentlig har jeg vel allerede holdt på alt for lenge.

Jeg vil bare helt til slutt trekke fram at dette laget gjennom årene også har fått fram noen av Norges, - og til og med verdens beste utøvere i sine idrettsgrener. – Jeg kan ikke nevne alle, men se bare der, - der sitter Rolf og Britt, - to av verdens aller beste piggeidrettsutøvere i sin tid, - Britt var jo uten tvil best. – Der sitter også Ewy, - en av Norges beste kvinnelige bueskyttere på 70-80-tallen, - også utenfor handicapidretten, - og Gunnar Ribe, - en av de beste bocciaspillerne i Norge i ganske mange år nå. – Og enda er det mange flere, - men dessverre, - og det beklager jeg virkelig - , er det mange av dem som ikke lenger er medlem i laget.

Vel, til slutt kanskje det største høydepunktet for meg, - jeg traff kona mi, - Ewy i dette laget !! – Og det er ikke rent få slike parsammensetninger som er kommet ut av treninger, stevner og sosiale sammenhenger i dette laget. Se på Rolf og Britt, f.eks., og Jane og Steinar, - og mange, mange fler. – Så vi er mange som har mye å takke dette idrettslaget for, - og mye å være stolte over det for. – Jeg håper virkelig at mange av dere som er litt fersker som medlemmer også etter hvert kan se tilbake på slike minner og opplevelser i forbindelse med aktivitet i Oslo Handicapidrettslag, - og med den stigende aktivteten som jeg nå synes å se at det er i laget, så har jeg godt håp om det.

Takk for meg, - og gratulerer med dagen alle sammen !!

Historien om boccia i Norge

Sist oppdatert: 27.11.05