ARVE MANGSET TIL MINNE

Arve Mangset døde nylig, og dermed er enda en av Oslo Handicapidrettslags ”grand old men” borte. Han var en av de aller fremste i arbeidet med organiseringen og utvikling av handicapidretten både i Oslo og på nasjonalt plan.

Det var først og fremst fotballen som trakk Arve inn i idrettens verden. Der var han aktiv gjennom oppveksten og langt inn i voksen alder, men tidlig på 60-tallet fikk han også i kontakt med den svært unge handicapidretten. Han hadde ikke selv noe handicap, men kom inn i et miljø som hadde et stort behov for personer med hans menneskelige, praktiske og organisatoriske egenskaper. I mange år stilte hele familien Mangset opp som ledere, instruktører og hjelpere bl.a. på de mange treningsleirene som ble arrangert i den tiden. Med sin idrettslige kompetanse og sympatiske framferd bidro de alle i stor grad til det unike miljøet som handicapidretten utviklet seg til her i hovedstaden.

Gjennom engasjementet i Oslo Handicapidrettslag ble Arve en sentral person i bruddet med bedriftsidretten sist på sekstitallet, og deretter ikke minst i forberedelsene, stiftelsen og oppbyggingen av handicapidrettens eget forbund. På det konstituerende tinget i 1971 ble han bl.a. valgt til Norges Handicapidrettsforbunds første nestleder. Gjennom flere år satt han i forbundsstyret og var en fremragende representant for idretten både nasjonalt og internasjonalt. Arve satt også i mange år som medlem av den norske Stoke Mandevillekomitéen, og bidro gjennom dette vervet aktivt til at mange fikk sitt første møte med internasjonal handicapidrett ved de årlige lekene i England.

Til tross for sin betydelige innsats med organisatoriske oppgaver på forbundsnivå, mistet aldri Arve idrettens grunnplan av syne. Han var alltid bevisst på at det er lagenes virksomhet som er avgjørende for den enkelte utøver. Han glemte heller aldri at for flertallet av handicapidrettslagenes medlemmer er ikke konkurransene hovedmålet. Lystbetont trening som en aktivitet for å kunne mestre hverdagen, og det å være en del av et sosialt inkluderende miljø er langt viktigere. Dette har han bl.a. bidratt til gjennom vervet som formann i Oslo Handicapidrettskrets tidlig på 70-tallet.

Arves har hatt stor betyding for handicapidretten i Oslo og i Norge, men likevel vil nok alle som møtte ham først og fremst minnes ham som den rause og omgjengelige personen han var. Alltid rede til å gi en håndsrekning, enten det var privat eller til idretten som betydde så mye for ham, og alltid klar til å slå av en prat. Han vil bli savnet av mange, og spesielt av familien som har mistet et omsorgsfullt og kjært medlem. Vi har imidlertid med oss de gode minnene om en person med egenskaper som det dessverre er alt for få som har i vår tid.

Vi lyser fred over hans minne.

Oslo, februar 2006

Tore Andersen